- Nå koser vi oss! utbryter fetteren min plutselig, der han sitter i soveposen sin og sluker sjokolade. Litt bekymret for det stigende energinivået, som allerede er mer enn høyt nok, må jeg allikavel si meg helt enig. Han er på sin første telttur, og det virker som om han liker det. Siden vi kom har han vasset, fisket og løpt rundt som en gærning. Vinden og regnet har økt, og vi har nå trukket inn i det tørre og gode teltet. Snart turner han rundt, inni og utenfor soveposen, og utnytter plassen til det fulle, fra gulv til tak. Heldigvis forstår han at nå primusen er på, da er det tid for å roe ned. Vi varmer litt mer god mat og nyter den.Når natten kommer har vinden økt enda mer og regnet høljer ned. Det blir ikke mye søvn på oss. Til tider er vinden så sterk at teltstengene bøyes. Jeg er sikker på at de kommer til å knekke. Litt bekymret for opplevelsen til Andras er jeg også. Vil han bli skremt og ikke dra på telttur flere ganger? Litt redd er han også. Men jeg blir lettet da han midt på natten annonserer at vi har det gøy på telttur. Han tar seg tydeligvis ikke nær av spetakkelet utenfor den tynne teltduken.
Neste morgen starter dager tidlig med at en liten kropp hiver seg over meg. - Er det morgen nå?! spør han forventningsfullt. Nei, egentlig ikke, tenker jeg, men kommer meg opp. Vi nyter en god frokost og han har det travelt med å komme ut av teltet. Været er fremdeles like dårlig, men sånt bryr jo ikke vi oss om! Vi fisker, og leker lenge i elven. Det er en klissvåt, men veldig blid gutt som kommer hjem litt senere. Han har allerede bestemt at den neste teltturen skal vare i 20 dager. Jeg er glad for å se at dette falt i smak, og at han koste seg.
.JPG)