Under åpen himmel: På tur med telt og fiskestang

Etter å ha lest en bok av Lars Monsen forrige helg fikk jeg en viss trang til å fiske. Hvorfor er jeg ikke sikker på, selv om jeg har fisket siden jeg var liten har det aldri vært noen stor interesse. Men nå har jeg altså (bokstavelig talt) børstet støv av en gammel fiskestang jeg fikk av farfar.

I rufsete vær kommer teltet opp.

Fremdeles inspirert pakket jeg sekken min på fredag. Været var så som så, med vind og regn, men nå er jeg lei av at været skal bestemme, og jeg er da tross alt vanntett.

Pappa var med meg opp og vi fikk opp teltet i skumringen. Så var jeg alene. Vinden økte, og det var nesten så jeg ble bekymret for teltet der jeg lå og det ristet rundt meg.

Neste morgen hang jeg opp fjellduken så jeg fikk en tørr plass til å lage mat. Det viste seg å være smart, for hele dagen var det regnbyer. Til frokost lagde jeg bannock. Dette er et slags brød som lages i steikepanne, og jeg har lært det av farfar, som lærte det av indianerne i Canada. Det gikk litt i oppløsning, men smakte ellers kjempegodt! Og mens jeg stod der og lagde mat, fikk jeg plutselig besøk. Av selveste farfar!

Litt senere står jeg utenfor teltet med en kopp kakao i hånden. De eneste lydene jeg hører er elven og fugler som kvitrer, og det eneste som beveger seg rundt meg er to ender som rolig svømmer bortover det blikkstille vannet. Plutselig kommer solen over fjellet og kaster noen stråler over landskapet før den forsvinner i skyene.

Så var det tid for å skaffe middag. Hjemme bare lo de når jeg sa jeg skulle fiske, men det gjelder å være positiv! Nå må det nevnes at jeg ikke akkurat er noen storfisker, og ikke har peiling på sluker. Så jeg satset på den som så finest ut. Dessverre ble ikke fisken videre imponert over verken slukvalget eller positivismen og til slutt begynte jeg å miste motet. Og tålmodigheten. Senere fikk jeg og besøk av mamma!

Siden jeg ikke hadde fått fisk ble det bare pasta til middag. Jeg prøvde å kombinere det med en skive med baconost, men begge deler er nok best alene. Da jeg hadde spist tok jeg noen timer til med fisking. Siden jeg ikke lenger trengte fisk til middag tok jeg det ikke så tungt at jeg fremdeles ikke fikk noe. Det ble to timer med masse regn og haggel, men det var koselig å stå der å kaste ut og sveive inn.

Og så lå jeg der da, klokken ni, i en godt igjensnurpet sovepose i tørre klær, hørte på været og tenkte fine tanker. Litt kald på nesetippen, men ellers hadde jeg det strålende!

Neste morgen når jeg kryper ut av teltet er det blå himmel! Når solen endelig titter over fjellet og treffer teltet blir det reine sommertemperaturen. Og det er da jeg tenker på han jeg møtte på vei opp som lo og sa «jeg misunner deg ikke». Da vet han virkelig ikke hva han snakker om, tenker jeg og pakker sammen sakene mine.