Under åpen himmel: Osterøy rundt

Langturen nærmer seg og jeg har nå gått til anskaffelse av min egen kajakk! En grønn over hvit NDK Pilgrim Expedition er nå min og denne måtte jo testes. Da passet det jo bra at jeg og Ingrid hadde en tur vi ville gjennomføre.

(Teksten under er samme som på bloggen for turen, www.frilufstlivjenter.wordpress.com)

Osterøy er Nord-Europas største innlandsøy, og om noen skulle være i tvil kan vi nå bekrefte at ja - det er en veldig stor øy! Vi bestemte oss for å padle rundt for å trene på å padle langt og lenge. Vi startet kvart over ni lørdag kveld. Det hadde kanskje vært en fordel å starte om morgenen, ferdig uthvilt, men det rakk vi ikke. Turen startet med en liten kryssing fra Garnes til Haus på Osterøy. Etter å ha unnagjort en halvtime fikk vi kraftig motvind og måtte jobbe hardt den neste timen. Sjøsprøyten sto og vi hadde det morro, men håpte likevel at det ikke ville vare så veldig mye lengre, for det kjentes raskt i kroppen. Vinden roet seg heldigvis i takt med at skumringen tok over, og innen mørket hadde senket seg var det helt stille. Vi hadde padlet i shorts og t-skjorte til nå, men da vi passerte midnatt måtte vi på med tørrdrakter. Dette er første gang vi har padlet sammen i mørket, så det å navigere om natten er en erfaring å ta med oss. Det var veldig koselig, det eneste som ga lys var fra land, i hus, biler og på veiene, og det var helt stille. Etter hvert som timene gikk ble det derimot litt kjedelig å ikke kunne se noe som helst. Trøtte var vi også blitt, så vi måtte jobbe for å holde oss våkne.

Når det begynte å bli lyst på morgenkvisten kviknet vi heldigvis til igjen. Nå var det blikkstille på vannet og vi kunne speile oss i overflaten. Sånn var det i mange timer, og vi så ikke ett menneske. Det var utrolig stille. Det eneste vi kunne høre var suset fra bekkene som kom ned i fjorden, og plutselig hev en ørn seg på vingene like foran oss. Den fløy lavt og forsvant ut av synet. Pausene forble korte. Det var på land, gå på do, kanskje spise litt og komme seg i kajakken igjen. Kartet vi hadde med oss var i skalaen 1:250 000, og det sier seg selv at fremgangen ikke kommer så godt fram på et slikt kart. Det gikk irriterende sakte altså!

Etter hvert som tiden gikk fikk vi høre noen rykter om at det var torden på vei. Og ja - det stemte det. Vi gikk på land, tok oss litt mat og tenkte oss om. Etter en kort svipptur på land roet tordenværet seg og vi kom oss avgårde igjen. Vi hadde allerede skjønt at dette kom til å ta lengre tid enn planlagt, men det var ikke noe å gjøre med det nå, det var bare å fortsette, til tross for at det føltes som om vi stod på stedet hvil. Utover ettermiddagen fikk vi en ny trøtt periode og duppet av med jevne mellomrom. En får litt av en bråvåkning når kajakken velter og en automatisk tar ett støttetak som redder en fra å gå rundt. Etter denne nestenvelten lukket Frida tørrdrakten, som for øyeblikket var åpen for lufting. Endelig rundet vi stedet som fortalte oss at nå var vi nesten framme! Bare ca. 3 timer igjen og dette ga selvfølgelig motivasjonen en boost. Snart fikk vi vår andre solnedgang i ryggen og livet var egentlig ganske så fint. Ekstra fint var det når vi 25 timer og 40 minutter etter start kunne la kajakkene gli inn på stranden hvor vi tidligere hadde sjøsatt de og bekrefte at ja, da var vi endelig framme!

Turen har vært flott og gitt oss mange gode opplevelser. Vi har også fått en del erfaringer vi skal ta med oss videre. Frida som padlet sin helt nye kajakk for første gang vet nå hva som eventuelt må tilpasses før turen. Vi har navigert om natten, padlet langt og kjent på hvordan kroppen reagerer på over et døgn med nesten sammenhengende padling. Det har vært en god treningsøkt - også for psyken. Vi har padlet i motvind og på speilblank fjord. Vi har hatt noen kjedelige perioder, og mange fine øyeblikk. Alt i alt - en minneverdig tur!